Atskillelse

Det aller første premature barn opplever i livet sitt, er å bli skilt fra moren sin. Det og tas bort fra det trygge de kjenner som: mors beskyttende kropp, hennes lukt, stemme og hjerterytme. Når de er kommet ut av mors kropp, blir det undersøkelser, stikk, ofte kuvøse og mer atskillelse.

Av: Anne Carling, spesialpedagog og gestalt terapeut

Det kan oppleves som et svik og som et savn som følger barnet lenge. Ettersom barnet vokser, kan det vise seg som en sterk angst for atskillelse. Heldigvis ser man på prematuravdelingene betydningen av kroppskontakt med mor og far, og legger til rette for det. Likevel er opplevelsene av atskillelse så sterke at angsten for å miste sitter i kroppen i mange år. Hos noen barn er den veldig sterk, og hos andre nesten ikke. Det er særlig i forhold til mors nærvær og fravær at angsten viser seg. Mange familier opplever at barnet reagerer sterkt bare mor går ut av rommet, og at ingen andre får holde barnet. Vanligvis godtar barnet raskt far, men det er verre med besteforeldre og venner.

Små barn som strever med atskillelse, tåler dårlig å bli forlatt når det skal sove. Da er det beste man kan gjøre å være hos barnet til det har sovnet. Når barnet blir eldre vil det tåle mer hvis det har fått trygghet i starten.

Ettersom barnet vokser, trenger det hjelp til å bli trygg på flere nære personer enn foreldrene. Andre enn foreldre som nærmer seg barnet, må gjøre det forsiktig. Besteforeldre kan ha en tendens til å bli for ivrige, for de vil jo så gjerne. Og så ender det med at de skremmer barnet i stedet. Når en som barnet ikke er helt trygg på skal holde barnet, bør barnet holdes med ansiktet mot mor (far). Da kan mor bare med ansiktsuttrykk bekrefte overfor barnet at dette er trygt. Man kan også søke kontakt med barnet mens det holdes av mor eller far.

Mye bruk av mobiltelefon kan være med på å gjøre barna mer utrygge, og gi opplevelse av å bli forlatt.
(Se kapittelet om Sosiale vansker).

Det er mye foreldre kan gjøre for å lære barnet at den som blir borte, ikke er borte for bestandig. Det enkleste man kan gjøre, er å leke «borte borte, titt tei» lek. Man holder hendene for ansiktet et øyeblikk, for så å titte frem igjen. Så kan man gjemme seg bak en dør, under et bord eller lignende, og så titte frem igjen. Lengden på hvor lenge man gjemmer seg kan utvides ut fra hva barnet tåler. Ettersom barnet vokser, kan barnet øve på å tåle at mor går. Det er da viktig at mor sier klart til barnet at hun skal gå. Far holder barnet mens mor går. Turen ut må til å begynne med være svært kort. Det viktige er at barnet erfarer at mor kommer tilbake. Det må gjøres mange ganger, og lengden mor er borte kan etterhvert økes. Mange små barn, ikke bare premature, vil være med mor på do, og mange mødre vil gjerne få gå alene. Da må man si til baret at man skal på do, og snart kommer tilbake. Så sant barnet kan krabbe, vil det sannsynligvis krabbe til dodøra, og sitte utenfor og gråte. Det gjør ikke noe. Barnet (de aller fleste) tåler det. Som oftest er den gråten mer sinne enn angst, og det er en måte barnet kan lære seg å tåle slike atskillelser. Det er også en måte mor kan lære å tåle ikke å gi etter hele tiden, men heller hjelpe barnet videre i utviklingen.

Barnehage
Så kommer dagen hvor barnet skal begynne i barnehagen. I mange barnehager er det en regel med 3 dagers tilvenning. Det er vanligvis alt for lite for premature barn, særlig hvis barnet begynner allerede som ettåring. Det er en stor fordel om barnet får en primærkontakt i barnehagen. Det er en som er der når barnet er i barnehagen. Dette gjelder særlig de første ukene, til barnet er blitt trygg på flere voksne. De første dagene må mor eller far være der hele tiden. Poenget er at barnet ved å ha noe som er trygt, kan bli trygg på en ny person og en ny situasjon. Etterhvert kan mor gå ut et kort øyeblikk, f.eks. på do. Mor må si at hun går, og si fra når hun er tilbake. Turene ut kan så utvides. Hele tiden må man følge med på barnet, og hvordan det kan trygges. Så lenge barnet føler seg utrygt, vil det eneste det er opptatt av være å søke trygghet. Det er svært forskjellig hvor lang tid dette tar med de premature barna. De voksne i barnehagen må få lære om hvilke traumatiske opplevelser med atskillelse de premature barna har. Da er det lettere å ha toleranse for at det kan ta tid å bli trygg.

Når den dagen kommer at barnet skal være uten mor eller far i barnehagen over noen timer, er det viktig at den voksne som passer på barnet trøster. Det har vært vist gjennom forsøk at barn som blir trøstet lettere godtar den nye situasjonen enn barn som blir avledet. Med andre ord, man skal heller si, «Å, jeg skjønner at du er lei deg når mor går. Sitt her hos meg, så skal jeg passe på deg», enn å si, » Det går bra. Se denne bilen, den kan du leke med.» Avledning er sjelden lurt. Da godtar man heller ikke den følelsen som barnet har.

Når mor skal gå fra barnet i barnehagen, kan det være like vanskelig for henne som for barnet. Da er det fort gjort å hale ut avskjeden. Men det er bare forvirrende for barnet. Når man har sagt at man skal gå, må man gå. Så varierer det fra barn til barn hvordan avskjeden skal gjøres. For noen er det best i garderoben når barnet har fått kontakt med en av de voksne i barnehagen. Andre kan trenge at man blir med inn og ser at barnet kommer i gang med noe.

Mange vil stå i vinduet og vinke.

Med barn som har hatt atskillelsesproblemer som små, kan vi ofte oppleve at de plutselig dukker opp igjen. Det er særlig i nye, og ukjente situasjoner, og spesielt ved skolestart. Da må barnet få den hjelpen det trenger til å klare det nye. Balansegangen for foreldre blir å trygge og oppmuntre, og ikke overbeskytte. Ved overbeskyttelse får ikke barnet mulighet til å komme videre i utviklingen.