Hver og en aktivitet for seg går bra. Til sammen blir det likevel ofte for mye. I Fosnavåg, ute i havgapet like sør for Ålesund, har mor Carol Marita Eikrem prøvet og feilet for å finne ut hvor mye aktivitet som er passe for datteren.

 

Av Marit Aune, journalist i Prematurposten

Å finne balansen

 

Sarah er snart ni år og har dratt til Ålesund med mamma for å undersøke synet.

Ser hun egentlig et eple?

Eller er det en firkant?

Eller kanskje et hus?

Bokstavene stokker seg også.

Det er som om ingenting fungerer i hodet, og øyelegen ber mor og datter komme igjen om to uker. Denne gangen uten å delta på aktiviteter dagen før, og med kort skoledag. Det viser seg å utgjøre hele forskjellen.

Uten gym, bading og korsang dagen før, er det annerledes. Da ser hun. Og da forstår hun hva hun ser. Hun scorer fullt ut.

Overstimulert

 Sarah er født prematurt i uke 24+5. Foreldrene fikk beskjed om at hun kunne være høysensitiv og fort bli overstimulert. De fikk beskjed om å følge godt med i ulike situasjoner for å se hvordan hun reagerte. Gjerne ligge litt i forkant. Det har de gjort, fordi de ser hun trenger det. Skulle hun være med i matbutikken da hun var mindre, fikk hun beskjed dagen før, så det ikke skulle komme så brått på. Så dro de dagen etter, på et tidspunkt med lite folk, for å legge matvarene i kurven.

I barnehagen ble det litt vanskeligere å skjerme Sarah, men hun fikk gå sist ut og først inn. De ansatte var gode på å lese kroppsspråket til datteren og gi henne den roen hun trengte. Det kunne for eksempel være å ta henne og et annet barn til side og lese en bok. Da kunne den lille kroppen fylle på igjen med ro, mens hodet fikk påfyll av morsomme barnehistorier. Selv sørget familien for å levere sent og hente tidlig så ofte de kunne, gjerne med hjelp fra resten av familien eller venner.

«Men hun klarer seg jo»

Da hun begynte på skolen så også lærerne at Sarah ble sliten av mye aktivitet. Foreldrene får likevel, den dag i dag, som regel høre: «Men hun klarer seg jo». Hjemme ser Carol Marita hva det koster datteren. På dager med både gym og svømming på skolen, er kveldene og nettene utfordrende:

– Da har vi det gående.

Det er lett for at sinnet bobler over før hun legger seg, og at natten preges av urolig søvn.

– Det er kroppen hennes sin måte å si: Vet du hva, jeg er faktisk overstimulert, sier Carol Marita.

Ellers merker hun at datteren fungerer best med korte, enkle beskjeder. Sarah er også var for konflikter og liker ikke at noen hever stemmen.

Inn i sin egen verden 

Carol Marita er utdannet barne- og ungdomsarbeider, men har jobbet innen helse i 13 år. Blant annet har hun jobbet med autistiske barn. Når Sarah har flere aktiviteter på en dag, ser moren noe som likner autistiske trekk hos datteren. Når hun kommer hjem, trekker hun gjerne ned rullgardinene og er lite tilgjengelig for omverdenen:

– Hendene og føttene går som trommestikker og hun vugger frem og tilbake i sofaen.

Barnehabiliteringstjenesten kunne, etter en utredning, fortelle at trekkene til Sarah ikke er autistiske, men premature. Atferden kan, i noen sammenhenger, fortone seg som ganske like. Flere tilpasninger venter i tiden fremover. Kanskje er det for eksempel best for Sarah å ikke ha lekser, fordi skolen byr på nok læring for én dag.

Vei uten skilting

Familien Eikrem har hele veien måttet finne ut av ting selv, med mor i spissen fordi hun er mest hjemme. Det har ikke akkurat vært noe godt skiltet motorvei. Ofte har hun følt seg utilstrekkelig og hjelpeløs.

– Jeg tror jeg snakker for alle premature foreldre når jeg sier at det er en kamp å bli forstått i helsevesenet. Både hos leger, helsestasjon, barnehage og skole. De vet ikke hva de skal si eller gjøre. Hvert fall her hvor vi bor, er det få som kan bistå premature foreldre med råd og veiledning.

I mangel på veiledning har de, sakte men sikkert, funnet ut av ting selv. Det som er for mye aktivitet én dag, kan faktisk gå en annen dag. Alt må analyseres. Fyller dette opp kontoen, eller er det et energiran? Det har vært mye usikkerhet, prøving og feiling. Følelsen av å ikke alltid vite om man er på rett vei og gjør det beste for barnet sitt, er vond. Carol Marita sender ofte tanker til andre prematurforeldre, for dette kan ikke være enkelt for noen. Hun er opptatt av at det ikke er noen grunn til å føle seg som dårlige foreldre. Spesielt overstimulering, er bare rett og slett komplisert.

Begrensninger

Når Sarah blir overstimulert, hjelper moren til med å dempe lyset og gir henne ro til å komme seg. Gjerne i armkroken eller fanget hennes. Hun er opptatt av å formidle til datteren at hun ser at det er en kamp, og at hun er der for henne. Det er viktig at Sarah vet at hun kan søke trøst og trygghet hos både moren og faren.

– Jeg vil ikke at hun skal måtte be om unnskyldning for noe som er normalt for henne. Jeg vet hvordan hun har det når hun er overstimulert og møter henne med forståelse, sier Carol Marita.

Hun tror det er godt for Sarah at de anerkjenner og skjønner det hun går igjennom. Hun er opptatt av at de som foreldre, prøver og feiler hele tiden. Akkurat nå er korsang én gang i uken nok som fast aktivitet etter skoletid.

Mange av begrensningene som gjøres, er ikke Sarah klar over ennå. Hun er rolig og blid, og har den fordelen at hun liker seg godt hjemme. Moren tror Sarah kanskje selv merker at hun fungerer best når hun ikke fyller opp dagene.

– Men spørsmål kan jo komme senere om hvorfor hun ikke kan være med på det alle andre gjør. Da får vi ta den praten da, og prøve å forklare best mulig hvorfor hun trenger mer hvile enn andre. Alle premature er forskjellige, og noen trenger litt mer ro.

En omfattende informasjonsjobb

Carol Marita skulle ønske det var mer kunnskap om hvordan noen premature barn blir overstimulert av for mye aktivitet. Hun mener en tung informasjonsjobb havner hos prematurforeldre, etter hvert som de selv høster erfaringer fra sine egne barn. En jobb som også må gjøres overfor slekt og venner. Det er ikke så lett for alle rundt å vite når et prematurt barn trenger mer tid og ro enn andre barn. Ofte må Carol Marita understreke at datteren må få utvikle seg i sin egen fart. Det er viktigere enn å sammenlikne henne med fetter og kusiner, nabobarn eller barn i barselgruppen.

– Det viktigste du kan gjøre tror jeg er å lese barnet ditt og sette deg inn i situasjonen. Anerkjenne og forstå dem der de er, sier Carol Marita som er opptatt av at dette er et perspektiv hun også har hatt nytte av med yngstedatteren født til termin.

For alle barn trenger jo å bli møtt der de er. Så gjelder det å finne balansen mellom for lite og for mye. En balanse som hele tiden er i endring.

Faktaboks:

 

Carol Maritas råd knyttet til overstimulering

 

      • Prøving og feiling er helt nødvendig
      • Tilpass barnehage- og skoledagen. Gjerne sist ut og først inn.
      • Bruk PP-tjenesten. De kan hjelpe til å tilrettelegge både i barnehagen og på skolen.
      • Få hjelp av familie og venner til å levere sent og hente tidlig.
      • Korte og enkle beskjeder er best.
      • Ta deg tid. Sett deg ned og få øyekontakt når du kommuniserer med barnet ditt.
      • Ved tegn på overstimulering: Demp lys og lyd. Skap ro.
      • Vis at du forstår og aksepterer barnet som det er.
      • Hjelp alle rundt til å forstå barnet ditt. Også familie!