Prematurforeningen - for deg med for tidlig fødte barn

Den 25. april 1998 ble vi foreldre til Ellen, født i 25. svangerskapsuke og 718 gram "tung". Hun er pappa Tors første barn og mamma Lillians fjerde. For oss var det ingen overraskelse å få et prematurbarn, to av mine (Lillians) barn ble også født for tidlig, Elin i uke 34 og Emil i uke 22 - han døde straks etter fødselen. Antagelig har jeg et problem med svak livmorhals, og fikk derfor forsterket denne med et inngrep i uke 14 - det regnet både vi og legene med skulle gi samme gode resultat som da Elin holdt seg på plass til uke 34, men den gang ei.

I uke 19 begynte fødselen og vi fikk beskjed om at dette dessverre var sjanseløst - det var umulig å stoppe fødselen helt til barnet vårt var levedyktig. Vi klarte ikke å akseptere dette svaret, og fikk kranglet oss til innleggelse på Rikshospitalet med strengt sengeleie og sterke riedempende medisiner. Til alles forbløffelse - og glede - holdt Ellen seg på plass i nesten seks uker til - da kjente legen en liten fot som hadde sparket seg ut og det var ikke noe mer å vente på.

Vi fødte på "feil" sykehus og var ganske sjokkerte over å oppleve at vårt mikro-barn ble overført til Ullevål Sykehus bare fire dager gammel fordi hun var en dyr gjestepasient.. - men Ullevål var ikke noe dårlig sted å være - dette var den gangen man fikk fast sykepleier.

Ellen fikk sin dose av de "vanlige problemene" hos prematurbarn - åpenstående ductus (som lukket seg kvelden før hun skulle opereres - litt flaks skal man ha), hjerneblødning, infeksjoner, apnèer, mange blodoverføringer, langvarig oksygenbehov - men summa summarum har vi så langt ei frisk og sunn jente som ser ut til å utvikle seg etter skjema.

"Så heldige dere har vært .." er derfor et velment utsagn vi hører ofte - og det har vi kanskje, men jeg leste i en bok et sitat fra en annen prematurmamma hvor hun sammenligner det å få et friskt prematurbarn med å bli slått ned på gata, og så komme til seg selv i det noen roper at du har vunnet i lotto.. - "Nå er du vel glad!". Det beskriver ganske godt hvordan vi føler oss... Selv i dag, 3 ½ år etter fødselen har vi, og særlig jeg, problemer med å sortere følelsene og etterreaksjonene på alt som skjedde. Det er ikke bare barnet som ideelt sett skal ha 40 uker i magen - foreldrene trenger også denne tiden. Man skal ha tid til å glede seg, kjenne magen vokse, klappe barnet og nyte at det sparker og beveger seg - og man skal handle babyutstyr, innrede rom og vente på barnet.

Alt dette "mistet" vi - når Ellen sparket, fikk jeg veer, og magen kunne jeg ikke berøre av samme årsak. Alle gravide er redde for at noe skal gå galt, men man kan vanligvis trøste seg med at man har statistikken på sin side - for oss var det tvert imot. Vi turde aldri glede oss under svangerskapet, selv etter fødselen var det vanskelig å vite når vi kunne være sikre på at vi skulle få lov å ta med oss et levende barn hjem. Vi følte at vi havnet i et slags ingenmannsland mellom å ha fått barn og ikke - vi diskuterte lenge om vi i det hele tatt skulle sette inn fødselsannonse i avisen - det føltes på en måte "feil". Damen på annonseavdelingen i Aftenposten fikk en merkelig telefonsamtale fra oss - da vi skulle si "Vi ble foreldre til bittelille, nydelige Ellen.." fikk vi begge i tur og orden problemer med stemmen - først da vi sa det høyt, gikk det nemlig opp for oss at vi faktisk var blitt foreldre.

Gave- og blomsterstrømmen da jeg fikk storesøstrene tok ingen ende - denne gangen var det svært sparsomt. For oss understreket dette følelsen av at vi egentlig ikke hadde fått barn. En dag kom en av pappaens kamerater innom Nyfødtposten med et armbånd til Ellen - han sa gratulerer med angst i blikket, men han kom ihvertfall. Det levde vi lenge på.

En dag sa "vår" sykepleier at hvis vi ville, kunne vi kjøpe litt egne klær til henne - vi tok helt av og shoppet prematurklær i alle babybutikker i Oslo - dette er dyr men anbefalt terapi for andre som ikke har turt å glede seg på forhånd. Å få kle henne i klær vi selv hadde valgt, ga oss følelsen av at hun var litt vår, ikke bare sykehusets.

For hun føltes ikke som vår. Hun var rørende og nydelig, men jeg nektet å ta på henne. Hun kunne få infeksjoner, jeg kunne brekke fyrstikkbena hennes, jeg kunne utløse alarmene - hun hadde det tryggest inne i kuvøsa. Første gangen jeg holdt henne, måtte jeg nærmest tvinges, og ingen fikk meg til å løfte henne opp og snu henne så lenge hun lå i kuvøsa. Pappaen hadde det litt på samme måte, men det var nok enklere å ikke ha fått barn før - for meg ble kontrasten overveldende. Med de andre jentene mine har jeg vært "SuperMamma" - morsfølelsen kom øyeblikkelig, sammen med morsmelken.. - tilknytningen gikk av seg selv og alt føltes riktig. Nå var alt feil - det var sykepleierne som kjente henne og som tolket hennes signaler riktig - det eneste jeg følte jeg dugde til, var melkeproduksjon. Jeg hadde mengder av melk og gledet meg til vi kunne starte amming - nedturen var enorm da det ikke gikk.

En uke før termin fikk vi henne med hjem på lån - det var hyggelig, men det var en lettelse å levere henne tilbake til sykepleierne på kvelden. Dagen etterpå fikk vi beskjed om at nå kunne hun reise hjem - vi fikk nesten angst ved tanken, men man kan jo ikke akkurat si nei.. Vi bestemte oss i ramme alvor for at vi skulle sove på skift mens en av oss til enhver tid satt og passet på at hun ikke sluttet å puste - dette viste seg å gå helt av seg selv, for hun sov nesten ikke i det hele tatt, ihvertfall ikke om natten. Vi slet livet av oss, og syntes på en måte ikke at det gikk an å innrømme hvor tøft vi hadde det, vi som hadde vært så heldige. Hun ville fortsatt ikke die men både sykehuset og Ammehjelpen poengterte at hun måtte ha morsmelk, så i flere måneder pumpet jeg et bryst mens jeg fortvilet prøvde å dytte det andre i munnen på et uinteressert barn. Jeg var stresset og utslitt og fikk stadig mindre melk, og etter et halvt år ga jeg opp - det skulle jeg gjort lenge før. Tilknytningen mellom Ellen og meg kom sent, men godt. I dag er hun like kjærlig og trassig som andre barn på sin alder, og vi begynner å komme oss selv også. I ettertid ser man som kjent ting så mye klarere, og vi mener at den største feilen vi (og andre rundt oss - særlig på sykehuset) gjorde, var å prøve å "normalisere" ting for mye. Det er ikke slik at når man når termindato og i beste fall får barnet med seg hjem, så er man der andre par er som får med seg sitt fullbårne barn hjem. Vi hadde trengt en apnèe-alarm for å slappe av, vi hadde trengt å få høre at det faktisk er vanlig at amming ikke fungerer med premature barn, og vi hadde trengt oppfølgingskontroller på sykehuset utover 12-mnd.-alderen. Vi og våre barn har med oss alt det vi har opplevd av angst og smerte de vanskelige ukene og månedene på sykehuset - det tar tid å kvitte seg med all denne ekstra-bagasjen. Men joda, vi har vært veldig heldige - vi har fått ei nydelig lita jente som gir oss mange gleder, men alle bekymringene hun har gitt oss underveis, sitter i sjela vår og vil gjøre det lenge.

Lillian Gulla, Ellens mamma