Prematurforeningen - for deg med for tidlig fødte barn

Emma Christine sin ankomst

Det første bilde av Emma

- Tirsdag 14/12-04. Svangerskapsuke 29+2.
Jeg begynte å skjønne at noe ikke var helt som det skulle.
Jeg var hos min jordmor kl 19.00 fordi jeg ikke hadde kjent liv hele dagen.
Jordmor lyttet etter fosterlyd, og fant fin fosterlyd, som reagerte på trykk og dytting utenpå magen. Jormdor klarte å provosere frem et lite spark under undersøkelsen.
Jordmor ringte føden, og jeg kunne komme inn til CTG registrering og ultralyd om jeg ønsket det. Jeg valgte å dra hjem og legge meg, og se det ann. Jeg kjente ikke mere liv den dagen, heller ikke på natta.

Onsdag 15/12-04. Svangerskapsuke 29+3.
Heller ikke denne morgenen kjente jeg liv. Men jeg merket at jeg hadde noen rare sammentrekninger i magen, anderledes enn kynnere. Jeg ringte gynekologisk poliklinikk på vårt lokale sykehus. De har ikke fødestue, men akkurat den dagen var det en gynekolog tilstedet som kunne ta imot meg kl 12.
Legen fant et rolig foster, med fin hjerteaktivitet.
Så jeg slo meg til ro med at alt var i orden.
Utover ettermiddagen ble sammentrekningene vondere, og kl 18 ringte jeg føden....

Vi diskuterte litt frem og tilbake, og vi ble enige om at jeg skulle ringe min jordmor her jeg bor, og be henne undersøke meg først.
- Kl 20.30 ble jeg undersøkt av jordmor, og hun fant ikke noe særlig åpning, og minst 2 cm livmorhals.
Hun ringte da føden, og vakthavende lege ville ha meg inn til ultralyd av livmorhals, for å være sikker på at disse sammentrekningene ikke påvirket livmorhalsen.
- Kl 22 kjørte meg og mannen innover og på vei inn ble riene sterkere, og de kom oftere, hvert 3-4 minutt.
- Kl 23 ankom vi føden, har ganske lang vei med andre ord. Det var travelt på føden den dagen, begge undersøkelserommene var opptatt, og det samme var de 4 fødestuene. Jeg gav beskjed til jordmor som tom imot meg at jeg hadde rier, som jeg følte hadde øket på, på vei inn.

Vi ble sendt på dagligstua siden det ikke var rom ledig...
Mens vi satt der hadde jeg veldig vondt, og vi ventet og ventet, og jeg var selvsagt redd.
- Kl 24 hadde enda ingen jordmor kommet ut til oss, og da hadde jeg veldig vondt og riene kom i ett, hele tiden. Mannen min gikk da ut og hentet en jordmor, og jeg fikk endelig komme inn på et av undersøkelserommene. Jordmor ville først foreta en CTG registrering, men jeg hadde så vondt og hyppige rier at det maktet jeg ikke. Orket ikke tanken på å sitte i en stol.
Jormdor ble litt irritert, og ba meg da legge meg opp på benken, for å sjekke åpning. Da ble det fart i sakene kan dere tro. 5-6 cm åpning, som kunne tøyes masse, og vannblære i spenn.

Jordmor sprang ut for å ringe etter lege.
Etter 10 minutter kom 2 leger inn med ultralyd apprat. De måtte sjekke om hodet lå ned, og jeg fikk lungemodningsprøyte. De sa da at det var for sent å stoppe fødselen. Hodet lå ned, og vi skulle da få fødestue. Seng ble trillet frem, og da vi kom inn på fødestuen gikk vannet... Og sammen med vannet skled babyen ut, før jeg hadde fått kommet meg opp i senga. Jeg måtte knipe igjen, krabbet opp i senga, og ei stresset jordmor fikk av meg klærne, og hjalp den lille jenta ut. Hun kom 00.34. Så lungemodningsprøyten jeg fikk et kvarter før hadde jo ikke rukket å virke. Fødselen skjedde utrolig fort.

Hun var liten og blå, pustet, men det var veldig svakt og ikke jevn pusting. De sprang ut med henne så fort navlestrengen var kuttet. Vi var selvsagt redde, men etterhvert kom jo legen inn og sa at alt var greit. Hun ble først bagget på undersøkelserommet på føden, før de i hui og hast fikk henne ned på nyfødintensiv. Det var ganske kritisk de første minuttene, siden hun ikke pustet. De skulle nesten til å inntubere henne og legge henne på respirator, før hun klarte å puste selv.

Kuvøse ble klargjort mens hun ble behandlet i åpen kuvøse. Hun ble lagt på CPAP og fikk tilført O2.
Jordmor kom inn etterhvert og beklaget det som hadde skjedd. Hun trodde rett og slett ikke at jeg hadde rier, og derfor ble jeg heller ikke tatt alvorlig da jeg ankom føden.
Dette er jo selvsagt kritikkverdig, og jeg har vært i samtale med sykehuset pga dette. Og jeg har fått beklagelse fra overjordmor, og jordmor som var tilstedet under fødselen.

De har lovet å skjerpe rutinene nå. Etter at jeg hadde dusjet fikk jeg komme ned å se henne, og det var mange følelser i sving da.
Lille Emma, veide 1460 gram, 39 cm lang, og hodeomkrets på 27 cm. Stor til å være 29+4 uker gammel.

- 17/12, trengte hun ikke mere O2. Ble lagt i lys på kvelden pga gulsott.

- 21/12 var CPAPEN også tatt bort for godt. Legene ville gi Emma sjansen, siden hun plagdes veldig med CPAPEN på og var urolig. Og Emma klarte seg fint, ingen metningsfall elelr andre plager. Hun pustet jevnt og fint, og hadde fin puls.
Vekten sank til ca 1200 gram før den begynte å stige igjen.

- 22/12 ble det oppdaget av Emma hadde åpenstående ductus. Den var ganske stor, og derfor ble det bestemt at hun ikke skulle ha mere væske enn nødvendig.
Dagene gikk fort, og alt gikk veldig greit med Emma. Leger og sykepleiere var overrasket over at hun klarte seg så bra!!

- 6/1-05 var en gledens dag for oss. Da ble Emma tatt ut av kuvøsen, 1685 gram tung. Og 3 uker gammel.
Emma klarte fint å holde temperaturen oppe i senga, og etterhvert drakk hun mere og mere mat på flaske.

- 10/1-05 ble du lagt på sengerom, og 21/1-05 ble hun skrevet ut fra sykehuset, 5 uker gammel, og 2065 gram tung. Da drakk hun alle måltider på flaske, og la fint på seg.
Det var selvsagt en gledens dag, etter å ha pendlet frem og tilbake til sykehsuet hver dag. Vi bor jo 1 time unna sykehuset, men siden jeg ikke får sove på sykehus, og med 6 barn hjemme, valgte vi denne løsningen.
Personalet på nyfødtintensiv har vært helt fantastiske, og jeg kan ikke få rost dem nok. Utrolig koselige, hjelpsomme og snille alle sammen.
I skrivende stund har Emma vært hjemme i 3 uker, og det har gått veldig bra.
Hun har ikke gått så mye opp i vekt, men det er jo ganske normalt etter hjemkomst. Veier 2400 gram akkurat i dag. Hun har fortsatt åpenstpående ductus, og skal forta en ekko om 2-3 mnd.
Foreløpig ser dt ikke ut som at hun har tatt skade av den fortidlige fødselen.

Hvorfor jeg fødte så mye for tidlig vet vi ikke sikkert, men legene tror det er pga en infeksjon, hos meg eller fosteret. Vi fikk ei jente 18 juni 2003 også, og hun kom 5 uker før termin. Også den gang gikk det veldig greit, siden hun også var stor for alderen, 2670 gram og 48 cm lang. Vi har 7 barn tilsammen, men de 5 andre er kommet til termin.

Nå tror jeg ikke vi tør få flere barn, da jeg er redd for å føde enda tidligere neste gang. Litt lei meg er jeg enda over behandlingen jeg fikk på sykehuset, da jeg ankom føden med preamture rier. Men det hjalp godt å få pratet ut om det på det møtet som ble satt opp i ettertid. Jeg håper min historie kan hjelpe andre til å ta tegn på prematur fødsel alvorlig, og forlange å bli tatt på alvor når de ankommer føden. Jeg hadde tross alt født 6 ganger før, og visste hva rier er.
Dette var min historie. Vi er takknemlige og lykkelige over at alt gikk så bra, og uten de store komplikasjonene.

Mvh
Bente.